En verdig fødsel

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 3. Juli 2026

Vi har sett overskriftene før. Sprengt kapasitet på fødeavdelingene, ikke plass til far, kvinner send hjem mot sin vilje. ferieavviklingen på sykehusene setter hvert år søkelyset på den allerede sprengte kapasiteten på mange avdelinger. Jeg husker det selv godt, selv om det er flere tiår siden jeg fikk et barn i juli.

I Stavanger har vi fått et nytt sykehus. Som de fleste nybygg har det vært kostbart, men det er også dimensjonert for lite. Helseforetaksmodellen krever at store investeringer i stor grad finansieres gjennom sykehusenes egen drift. Konsekvensen er mange år med innsparing før bygget står ferdig, og et vedvarende press på bemanning og sengekapasitet. Jeg har lett etter noen som forsvarer denne finansieringsmodellen, men finner få. Kritikken mot helseforetaksmodellen har vært omfattende i mange år, men systemet består nærmest uforandret.

Fødsels- og barselomsorgen har lenge vært en salderingspost. Kvinnehelse prioriteres ikke høyt nok, og de langsiktige gevinstene ved god barselomsorg blir oversett. Når effektivisering blir det overordnede målet, forsvinner forståelsen av sammenhengene. En trygg barseltid handler ikke bare om dagene på sykehuset, men om barnets helse, foreldrenes psykiske helse, amming, tilknytning og behovet for senere hjelpetjenester.

Kvinnebevegelsen med barselopprør og Bunadsgeriljaen i spissen, har protestert mot nedlegging av fødeavdelinger i distriktene, begrunnet med behovet for større og sterkere fagmiljøer. Vi har reagert på at kvinner sendes hjem bare seks til åtte timer etter fødselen, og på at kapasiteten ved kvinneklinikkene er så presset at gravide må sendes til sykehus langt fra hjemstedet. Samtidig øker antallet kvinner som føder i ambulanse fordi avstanden til nærmeste fødeavdeling er blitt for lang. Dette skjer parallelt med økende forekomst av fødselsdepresjoner, lavere ammefrekvens og større press på helsestasjoner og barnevern.

Ved Stavanger universitetssjukehus er rutinene for tidlig hjemreise nå strammet ytterligere inn. Førstegangsfødende skal reise tidligere hjem, blant annet på grunn av plassmangel. Dette skjer samtidig som Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) undersøker flere alvorlige hendelser knyttet til svangerskap, fødsel og barseltid, blant annet et dødsfall i barselperioden. Tidspunktet burde mane til ettertanke, ikke til ytterligere effektivisering.

Det blir vist til et prosjekt ved SUS der kvinner som reiste hjem innen 24 timer, oppga at de var fornøyde. Men prosjektet omfattet få kvinner, de fleste var flergangsfødende og bodde nær sykehuset. Dessuten var tilbudet rigget med tidlige hjemmebesøk fra jordmor og ekstra oppfølging som kommunen ikke har kapasitet til å tilby i ordinær drift. Resultatene kan derfor ikke brukes som argument for å innføre tidlig hjemreise som standard.

Virkeligheten ute i kommunene ser annerledes ut. Jordmortjenesten har ikke kapasitet til hjemmebesøk til alle, særlig ikke i sommermånedene når bemanningen er redusert. Helsesykepleiere gjør en viktig innsats, men ordinære hjemmebesøk skjer ofte først etter en uke. Samtidig oppstår mange ammeutfordringer allerede de første levedøgnene. Når barnet skrives ut før ammingen er etablert, øker risikoen for dårlig vektutvikling og usikkerhet hos foreldrene. Resultatet av denne politikken er at helsestasjonene må håndtere stadig flere akutte henvendelser, mens andre forebyggende oppgaver skyves til side.

Denne sommeren forventes over 450 nyfødte i Stavanger. Kommunen er ikke tilført ressursene som trengs for å håndtere den økte belastningen etter innflyttingen i Nye SUS. Likevel legges det opp til enda tidligere utskrivning fra sykehuset.

Graviditet, fødsel og barsel er ikke en produksjonslinje. En fødsel er kanskje kort, men barseltiden legger grunnlaget for både barnets og familiens videre helse. Når økonomiske modeller blir viktigere enn medisinsk og menneskelig kunnskap, er det de mest sårbare som betaler prisen.

Vi trenger en barselomsorg som bygger på faglige vurderinger, ikke på sengekapasitet og regneark. Kvinner og nyfødte fortjener mer enn et «fød-og-reis-hjem»-system. De fortjener tid, trygghet og en helhetlig oppfølging. Det er ikke bare god helsepolitikk – det er god samfunnsøkonomi.