Alt henger sammen

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14. November 2025

Forrige måned tilbrakte jeg tre dager i Brightonpå FiLiA, Europas største feministkonferanse. 2500kvinner samlet seg for å snakke om alt fra surrogati og ytringsfrihet til kolonialisme, pornografi og kvinnehelse. Jeg kom hjem med hodet fullt av inntrykk – og med den gamle undringen: Hvordan henger alt dette egentlig sammen?

Nyheter svirrer forbi i et voldsomt tempo. Hungersnød og massakrer i Sudan, krig i Gaza, droneangrep i Ukraina. Trefninger i Rwanda, Uganda og Venezuela. Fredspriser, toppmøter, oljeavtaler og oljepris. Vi får bruddstykker, men sjelden sammenheng. Alt skjer samtidig, men ofte virker det som om lite henger sammen – eller henger det sammen? Har vi bare fått en dårligere presse enn vi trodde, med færre utenriksreportere og mindre tid til å grave, mens klikk teller mer enn innsikt?

 Kanskje er det derfor jeg foretrekker konferanser: for å høre mennesker som har brukt tid på å forstå, og som forsøker å trekke trådene mellom det personlige og det politiske, mellom våre liv og verdensmaktens strukturer. På FiLiA var det særlig de afrikanske talerne som gjorde inntrykk. De beskrev hvordan de gamle stormaktene som en gang delte opp Afrika, nå gjør det igjen – ikke først og fremst med nasjonale hærer, men med kontrakter, konsesjoner og leiesoldater, i tett samspill med det militærindustrielle kompleks og de store teknologiselskapene. De kalte det «balkaniseringen av Afrika». Jeg har jo fått med meg overskrifter, men ante ikke omfanget, verken i Sudan, Mali eller Kongo. Våre foredragsholdere anslo over 120 væpnede grupper, hæravdelinger og militser bare I Kongo – alle på jakt etter mineraler og ressurser, med massedrap og voldtekter i kjølvannet.

Sjokkerende som dette er, var det likevel diskusjonen om Gaza og Vestbredden som skapte mest temperatur. FiLiA ønsket å holde temaet utenfor, men forsøket strandet allerede unde åpningen, da forsamlingen delte seg mellom dem som ropte slagord for Palestina og dem som forlot salen i protest. Flere paneler endte i harde ordskifter om sionisme og solidaritet, og aktivister fra grupper som Black Sisters og andre britiske kvinneorganisasjoner rettet skarp kritikk mot hvordan vestlige feminister forholder seg til Israels krigføring. Samtidig sto demonstranter utenfor med parolen «Rape is not resistance», med henvisning til voldtektene som skal ha blitt begått 7. oktober. Et nokså uforståelig slagord: Man kan fordømme voldtekt og samtidig ta avstand fra okkupasjon og folkemord.

 Andre mente at kvinnebevegelsen hadde sviktet fundamentalt ved å ikke arbeide mot nettopp folkemord og okkupasjon. Konfrontasjonen var ubehagelig, men nødvendig – en påminnelse om hvor sammenvevd feminisme, antirasisme og antikolonialisme faktisk er. Når vold og okkupasjon rammer kvinner i Gaza, Kongo eller London, er det ikke lenger mulig å skille «våre» kamper fra «deres».

Nettopp derfor er slike diskusjoner viktige. For midt i uenighetene ligger det et ønske hos mange om å forstå mer. Å lete etter de skjøre trådene mellom vold, økonomi, kjønn og makt. For til slutt handler alt om det samme: frihet, ansvar og grenser.

 Tankevekkende spørsmål står også i sentrum for Femzilla-konferansen som arrangeres av Kvinnegruppa Ottar i Oslo i helga. Temaet i år er samtykke – et ord vi bruker stadig oftere, men kanskje forstår stadig mindre. Hva vil det egentlig si å samtykke? Når er et valg fritt? Hvor mye makt må du ha for at et ja skal være et ja?

Årets innledere nærmer seg temaet fra ulike kanter. Psykolog og forfatter Nadia Ansar skal snakke om skam og forsoning – om hvordan skyld og sosial kontroll former vår evne til å si nei. Forskeren Kristin Engh Førde tar opp spørsmålet om surrogati: Kan et samtykke være reelt når det gis under økonomisk press? Og den svenske forfatteren Kajsa Ekis Ekman utfordrer oss til å tenke over om det i det hele tatt er mulig å gi et fritt samtykke i et kapitalistisk patriarkat, der kroppen er blitt en handelsvare.

 Femzilla er et møtepunkt for alle som ønsker å forstå, heller enn å posisjonere seg. Et rom for de langsomme samtalene, de ubehagelige spørsmålene og de nødvendige nyansene. For i vår tid er det lett å miste oversikten. Oppmerksomheten vår kastes fra den ene katastrofen til den andre, fra én debatt til den neste.

 Forandring krever noe mer enn engasjement – den krever sammenheng. Og den finner vi ikke alene, men i fellesskap, i de rommene der uenighet er lov og lytting en del av arbeidet.