Alle visste
Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 30. Januar 2026
Vi er så høflige og opptatte av riktige prosesser i dette landet. Kritikk og kommentarer til pågående etterforskning avvises som forhastet, følelsesstyrt eller rettsstatstruende.
Men hvor lenge skal høflighet fungere som dekke for unnfallenhet?
I 2024 fikk Bjørnli pensjonat i Orkland ny eier, Tom Ketil Krogstad. Pensjonatet inneholder en pub, selskapslokaler og har også overnattingsmuligheter. Her jobbet Marita Løfshus Haugen som bartender til hun ble funnet drept lørdag 13. desember rett ved arbeidsplassen sin.
Mannen som er siktet for drapet i Orkland ble dømt til 15 års fengsel for drap i 1999. Mens han sonet og hadde frigang på permisjon, ble han igjen siktet for vold og drapsforsøk på en annen kvinne. I den forbindelse ble han dømt til 4,5 år med forvaring. I forvaringsdommen gjengitt i Adressa står det at det er fare for gjentakelse.
Denne mannen møtte Tom Ketil Krogstad i fengsel mens han selv sonet en hallikdom. Han tok siktede inn for overnatting på pensjonatet. Krogstad informerte ikke sine ansatte om historikken. Heller ikke da Marita Løfshus Haugen truet med å slutte dersom siktede drapsmann fortsatte å plage henne. Da arrangerte han oppvaskmøte. Fire dager senere ble Løfshus Haugen drept.
For oss som følger med på salg av kvinner, er Krogstad et kjent navn. Han er gjentatte ganger dømt for hallikvirksomhet, og er kjent for sitt univers gjennomsyret av kvinneforakt: pornofilmer, kontaktannonser, «gangbang»-annonser og gynekologstoler. Et kvinnesyn så eksplisitt at det ikke kan avfeies som smak, provokasjon eller ytringsfrihet. Krogstad driver også sexklubben Club 4 i Trondheim. Seinest i 2021 ble han dømt til åtte måneders fengsel for å ha formidlet kontakt mellom prostituerte og horekunder.
I Trøndelag har politiet i ukevis forklart alt de ikke kan si, alt de ikke kunne gjøre, alt regelverket angivelig hindret dem i. Samtidig vet vi dette: En mann dømt for drap og drapsforsøk, for det siste tilfellet også dømt til forvaring, og også med annen kriminalitet på rullebladet, beveget seg fritt i et miljø der unge kvinner arbeidet.
Alle vet hva slags kvinnesyn Krogstad representerer. Likevel behandles dette som irrelevant bakgrunnsstøy. Som om miljø ikke betyr noe. Som om systematisk kvinneforakt ikke er en risikofaktor for vold. Når menn som hater kvinner får fritt spillerom, er det livsfarlig for kvinner.
Da saken først ble kjent, sa politiet at det forelå en «relasjon» mellom offer og gjerningsmann. Relasjon er et ord går igjen hver gang kvinner utsettes for vold. Et begrep som antyder gjensidighet, som flytter fokus bort fra makt, og gjør overgrep til noe privat og uklart. I denne saken besto «relasjonen» i at begge oppholdt seg på samme eiendom, og at gjerningsmannen ønsket et forhold. Det er ikke en relasjon. Det er et maktforhold. Og politiets uttalelse om en relasjon går langt i å få oss til å tenke at offeret også er litt skyldig i sin egen ulykke. Hun var jo i en relasjon.
Dette er ikke enkeltsvikt. Det er et mønster. FN har gjentatte ganger kritisert Norge for håndteringen av voldtekt: manglende forebygging, henleggelser, lave straffer og utilstrekkelig kompetanse i politi og domstoler. Rundt 16.000 kvinner utsettes årlig for voldtekt eller voldtektsforsøk. Bare en liten andel anmeldes. Av de som anmeldes, ender rundt 99 prosent uten domfellelse. Likevel blir kvinner fortalt at de må ha tillit til systemet.
Den samme floskelen gjentas: «Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes.» Men hva betyr dette i praksis, når nesten ingen dømmes? Når rettssikkerheten i realiteten er asymmetrisk fordelt? Når kvinner systematisk bærer risikoen?
Det mest påfallende er fortsatt hva vi ikke snakker om: maskulinitet, mannskultur og pornoens totale normalisering av dominans, objektgjøring og grenseoverskridelse. Norske 11-åringer møter nettporno. Halvparten av gutter mellom 14 og 17 ser porno regelmessig. Samtidig blir voldtektsanmeldelser der barn er gjerningspersoner mot andre barn flere. Porno lærer oss at kvinners grenser kan forhandles, at motstand er del av spillet, at makt er erotikk.
Det private er politisk. Overgrep er politiske. Kvinneforakt er ikke et individuelt avvik men en samfunnskraft. Så lenge vi nekter å snakke om det, vil volden fortsette. Og så lenge ansvaret løses opp i system, rutiner og høflighet, betaler kvinner prisen.
