Ingen grenser for utnyttelse?

Kronikk av Sofie Klemetzen i Klassekampen 13. Februar 2026

Klassekampen har den siste tiden publisert en artikkelserie om surrogati, som er en viktig kurskorrigering til nattativet om surrogati i norsk offentlighet. Den er med på å synliggjøre kvinnene som bærer barna, og maktforholdene som gjør surrogati mulig. Dette er på høy tid.

Like før jul kunne Niklas Baarli og Benjamin Silseth fortelle at pengepremien fra TV-programmet Hotellet skal brukes til å finansiere barn gjennom surrogati. Vi blir invitert til å glede oss sammen med dem. Et sympatisk, forelsket og ressurssterkt par. Et bilde på kjærlighet, mangfold og familiedrømmer som går i oppfyllelse. I samme periode fortalte TV 2 at Jonathan Høiland fra Farmen og kjæresten Ola Lillelien planlegger å bruke rundt én million kroner på surrogati i 2026. Fra utlandet får vi jevnlig lignende historier om kjendiser som får etterlengtet familieforøkelse gjennom betalte svangerskap.

Dette glade narrativet er bare mulig så lenge én aktør holdes utenfor: kvinnen som skal bære barnet. Så lenge hennes kropp, helse og livssituasjon forblir usynlig, kan surrogati presenteres som en privat lykkesak – løsrevet fra politikk, marked og makt.

I Norge står prinsippet om at mennesker ikke skal være til salgs relativt støtt. Vi har forbud mot kjøp av sex, og i 2024 ble au pair-ordningen avviklet fordi den bygde på strukturell ulikhet og utnyttelse av kvinners arbeid. Nettopp derfor er det verdt å stanse opp når surrogati fremstilles som en uproblematisk løsning for ressurssterke mennesker med sterke barneønsker.

Ønsket om barn er lett å sympatisere med. Ufrivillig barnløshet kan være en stor sorg, og kjennes dypt urettferdig. Nettopp derfor er surrogati en så effektiv industriell løsning: Den selges inn som medfølelse, ikke som marked. Når hele åtte av ti norske kvinner i fertil alder nå sier de støtter surrogati, bør det ikke føre til mindre, men mer politisk debatt!

Surrogati presenteres ofte som et møte mellom et sterkt barneønske og en kvinne som «vil hjelpe». Men virkeligheten er mer kompleks. Bak retorikken om valg, frihet og kjærlighet ligger et velkjent mønster: Kvinners kroppslige arbeid tas i bruk for å dekke andres behov, under dekke av frivillighet og betaling.

Graviditet er ikke en isolert biologisk funksjon. Det er en omfattende kroppslig, psykisk og sosial erfaring, med reell risiko. Surrogater må gjennom omfattende hormonbehandling for å muliggjøre embryooverføring, ofte med daglige injeksjoner og tett medisinsk oppfølging over uker eller måneder. Selve svangerskapet innebærer økt risiko for alvorlige komplikasjoner som svangerskapsforgiftning, blødninger og komplikasjoner etter fødsel.

Surrogati forutsetter likevel at denne erfaringen kan skilles fra kvinnen som gjennomlever den – at livmoren kan abstraheres, reguleres og prises. Denne splittelsen er ikke naturlig, men ideologisk nødvendig. Uten den kan ikke graviditet kjøpes.

I praksis skjer surrogati nesten alltid innenfor klare makthierarkier. Kvinnene som bærer barna, er sjelden økonomisk likeverdige med dem som bestiller. Betaling er ikke et tillegg, men selve drivkraften. Surrogatikontrakter gjør dette tydelig gjennom strenge reguleringer av livsstil, medisinske valg og ofte også spørsmål om abort. Hvem har makt dersom kunden ombestemmer seg, dersom fosteret har sykdom, eller dersom svangerskapet utgjør en risiko for kvinnens helse?

Parallellene til sexindustrien er slående. Også der brukes retorikk om frivillighet og selvbestemmelse til å dekke over strukturell ulikhet og økonomisk tvang. Det er derfor Norge har et forbud mot surrogati – et forbud som FrP og Venstre nå ønsker å oppheve.

Samtidig har norske myndigheter gjort lite for å begrense nordmenns bruk av surrogati i utlandet. Lovverket er uklart, og praksisen liberal. I 2023 ble det registrert 30 stebarnsadopsjoner av barn født av surrogatmor i utlandet, og mye tyder på at tallene er økende. Resultatet er et moralsk dobbeltregnskap: Vi forbyr utnyttelsen her hjemme, men aksepterer den så lenge den skjer utenfor landets grenser.

Motstand mot surrogati handler ikke om hvem som får barn, men om hvem som forventes å betale prisen for andres drømmer.

Klassekampens artikkelserie viser hvorfor tiden er overmoden for en reell politisk debatt om hvordan Norge kan bidra til å få en slutt på handelen med barn. Det er ikke nok å forby surrogati, vi må også straffeforfølge de som kjøper seg barn via surrogati i utlandet. Spørsmålet er ikke om vi skal ta denne debatten, men hvorfor den har latt vente på seg så lenge.