Med hodet i sanden

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 9. Mars 2026

Å følge med på oppslagene i mediene om Epstein-dokumentene er en blandet opplevelse. På den ene siden fryder jeg meg over at de fleste som er navngitt og opptrer i overskriftene, lever og får oppleve dette fallet i offentlig og privat anseelse. Jeg har ikke kost meg på denne måten siden Lund-kommisjonen la fram sin rapport om den ulovlige overvåkingen av norske sosialister og kommunister i 1996, og da vi i årene etterpå fikk innsyn i mappene våre.

Samtidig får jeg dårlig samvittighet over min egen skadefryd, fordi skadefryden – også min – gjør at ofrene, de hundrevis eller tusenvis av anonyme barn og kvinner som har blitt – og blir – utsatt for overgrep, igjen forsvinner fra synsfeltet. Epstein-filene har vist oss en flik av virkeligheten som de fleste later som om de ikke har hatt noen idé om eksisterer.

Millionene har rullet. Bistandsbudsjettet vårt har finansiert tenketanken til Terje Rød-Larsen og rikmannsklubben til Børge Brende. Verken Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre har sett eller forstått noe som helst. De husker dårlig begge to og har latt humla suse, man har jo et oljefond. Til liks med Ine Eriksen Søreide, har de intet sett, intet sagt og intet gjort for å stoppe pengestrømmen til grenseløse mennesker, enten disse sitter i World Economic Forum i Genève, som Børge Brende, eller i en hjemmesnekret tenketank, IPI, i New York, som Terje Rød-Larsen. Det er ikke troverdig.

Vi andre – altså alle oss som ikke har sugerør i statskassen – får på en måte valget mellom å tro at, utenom de menneskene som har tusket til seg millionlønninger og samtidig fjesket med Epstein, så er resten av våre toppolitikere naive, som tror godt om menneskene de omgås.

Alle er visst mot menneskehandel nå. Fra alle kanter strømmer det inn meningsytringer og fordømmelse mot de som har vært innblandet i, venner med eller har hjulpet Epstein med å legge til rette for seksuell utnyttelse av sårbare barn og kvinner.

Ropet fra grasrota tror jeg på, folk er stort sett rasende. Men de mange journalistene, kommentatorene og politikerne som nå er sjokkert og intet visste, enten det er Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre eller Ine Eriksen Søreide, tror jeg ikke på. Jeg tror at de har visst, om ikke alt, så i alle fall tilstrekkelig. Akkurat som kronprinsesse Mette-Marit, som googlet Epstein og ikke syntes det så bra ut. Men de har, som kronprinsessen, ikke brydd seg. Ikke syntes det var viktig nok. Rett og slett ikke noe som angår dem. De selv har ikke vært innblandet, synes de.

Og det har disse menneskene alltid ment, selv når prostitusjonen i Finnmark nådde astronomiske proporsjoner etter murens fall, og sult og nød inntok Russland. Eller når det kom hundrevis av fattige afrikanske kvinner til Karl-Johan på begynnelsen av 2000-tallet i regi av italiensk mafia. Eller når mange dokumenterte hva den ukritiske innføringen av digitalisering av skolen fører til av pornobruk og overgrep blant barn. Selv ikke da har dette angått vår stolte elite. Og at viktige og rike mennesker er deltakere i porno- og prostitusjonsbransjen får vi av og til små glimt av. Skipspresident Besseberg fortalte i retten i korrupsjonssaken mot ham at noen hadde sendt prostituerte til hotellrommet hans i Moskva mens han representerte det internasjonale skiskytterforbundet.

Kriminalisering av sexkjøp, som ble stemt over på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2007 og innført i 2008, ble vedtatt mot partiledelsens vilje. Og ingen skal fortelle meg at loven har blitt aktivt håndhevet eller reklamert for, enten statsministeren het Jens Stoltenberg, Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre.

Og selv om Thorbjørn Jagland, som tidligere statsminister, gjør at slagsiden rammer Arbeiderpartiet hardt, er det liten tvil om hva de borgerlige partiene mener om slike saker. Bård Hoksrud ble gjort til minister i Erna Solbergs regjering etter at det var avslørt at han hadde vært på bordell i Riga.

På søndag er det 8. mars, og vi skal igjen markere kvinnesak, kvinnekamp og internasjonal solidaritet. Og mens Epstein-saken ruller og går, har vi igjen fått en ny krig å bekymre oss over. Jeg leser nye amerikanske konspirasjonsteorier i mine kaninhull, om at Trump startet bombingen av Iran for å distrahere den amerikanske opinionen, som nå for tiden er altfor opptatt av ICE, sine egne levekår og solidaritet med Palestina. Noen bomber burde ordne opp i det.

Men når alt er sagt, står vi igjen med én sannhet: makten ser, makten vet, makten bryr seg ikke – og vi er de som må bære konsekvensene.