For lite, for sent

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14. August 2026

I kjølvannet av drapet på Maren Sømme på Jæren er det reist alvorlige spørsmål om politiets håndtering. Politiet har opplyst at mannen ble pågrepet etter at Sømme ble innlagt på sykehus med skader, men senere løslatt fordi vilkårene for varetektsfengsling ikke var oppfylt. Politiet har ikke fortalt hvilke konkrete beskyttelsestiltak som ble vurdert.

Mannen som nå er siktet og varetektsfengslet, har et rulleblad med tidligere anmeldelser og dommer for vold mot tidligere kjærester. Hva visste politiet? Hvilke risikovurderinger ble gjort? Ble det vurdert tiltak på bakgrunn av fare for gjentakelse? Ble det gitt besøksforbud eller voldsalarm? Det er all grunn til å stille spørsmål, selv om vi ikke enda kan konkludere med at politiet gjorde en feil i denne saken.

Hva skjer før en kvinne blir drept?

En kvinne har vært redd. Hun har fortalt det til noen. Hun har kanskje anmeldt vold. Hun har kanskje vært skadet. Hun har bedt politiet om hjelp. Det finnes en historikk. Det finnes trusler, vold og kontroll. Og likevel ender det med at kvinnen blir drept.

Hvor mange ganger skal en kvinne be om hjelp før samfunnet reagerer? Hvor mange ganger skal hun anmelde vold, fortelle at hun er redd og be om beskyttelse før noen forstår at hun faktisk kan være i fare for å at volden gjentas? Og i verste fall drept?

Hvor mange kvinner skal dø før vi slutter å omtale dette som tragiske enkeltsaker? Jeg er forbanna.

Jeg er forbanna på et samfunn som fortsatt behandler menns vold mot kvinner som om den oppstår ut av ingenting. Jeg er forbanna på politikere som lover «krafttak» hver gang en kvinne blir drept, for så å gå videre når mediene finner neste sak.

Og jeg er særlig forbanna på et politi som i altfor mange tilfeller ikke klarer å beskytte kvinner som allerede har fortalt at de er i fare. Dette handler ikke om at politiet er fullt av dårlige mennesker. Det handler om noe langt mer alvorlig: Et system som ikke konsekvent tar menns vold mot kvinner på det alvoret den fortjener.

Vi lever i et patriarkat.

Det er et sterkt ord som mange helst vil unngå. Men hva skal vi ellers kalle et samfunn som fortsatt er gjennomsyret av strukturer der kvinner utsettes for omfattende vold, voldtekt og seksuelle overgrep, samtidig som hjelpeapparatet og rettssystemet gang på gang svikter når kvinner ber om beskyttelse?

Vi har inngått en samfunnskontrakt. Vi aksepterer at staten gjennom politi og militær har voldsmonopol, mot at vi selv avstår fra å ta loven i egne hender.

Da må staten også være i stand til å beskytte dem som faktisk ber om hjelp.

Vi vet at volden finnes. Vi vet at den er kjønnet. Vi vet at kvinner blir drept av menn de kjenner. Vi vet at mange av drapene ikke kommer uten forvarsel. Og vi vet at kvinner før drapet ofte har vært i kontakt med politiet eller andre deler av hjelpeapparatet.

Likevel spør vi etterpå: Hvordan kunne ingen vite? Jo. Noen visste ofte. Spørsmålet er ikke om politiet skal kunne vite at en bestemt kvinne kommer til å bli drept. Det kan ingen forlange.

Spørsmålet er om noen visste nok til at det burde vært handlet annerledes. Det er et helt annet spørsmål. I saken om Maren Sømme er det nettopp dette som må undersøkes.

For vi har sett dette før. Et av alt for mange eksempler er en tidligere sak fra 2024 i Sør-Vest politidistrikt. Her forsøkte en kvinne gjentatte ganger å få politiet til å ta imot anmeldelse og gi henne beskyttelse. Hun ble senere knivstukket av ekskjæresten. Spesialenheten fant kritikkverdige forhold ved politiets håndtering, selv om saken ble henlagt fordi det ikke kunne bevises at enkeltansatte hadde begått en straffbar tjenestefeil.

Det er en viktig forskjell mellom det som er straffbart og det som er kritikkverdig.

Men for kvinnen som står foran politistasjonen og ber om hjelp, er det ikke nødvendigvis jussen som er det avgjørende spørsmålet. Hun trenger å vite: Ser dere faren jeg står i? Tar dere meg på alvor? Beskytter dere meg?

Vold handler om makt.

En kvinne som forsøker å forlate en voldelig mann, er ikke bare på vei ut av et dårlig forhold. Hun kan være på vei inn i den farligste fasen av livet sitt. Det må politiet forstå. Det må domstolene forstå. Og det må politikerne forstå.

Vi kan ikke fortsette å komme med kondolanser, love nye krafttak som aldri blir noe av og diskutere enkeltsaker etter at kvinnen er død. Da er det for sent. Det er før drapet vi må være gode nok. Det er da samfunnet må se faresignalene. Det er da politiet må ta kvinnens frykt på alvor.