Om å vaske risen

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 10. Oktober 2025

For mange år siden utvekslet jeg erfaringer med kvinner fra Iran om hvordan patriarkatet artet seg. På tross av betydelige forskjeller, har kvinner i begge land fått jobben med å disiplinere andre kvinner til å holde seg til kontrakten – den som sier at kvinners fremste oppgave er å underordne seg og ta seg ut og ta seg av. Hos oss var nabokjerringene målestokken for om du vasket nok, og bakte nok kaker til jul. I Iran ble en kvinne baksnakket om hun bare vasket risen to ganger. Et eksempel jeg har lagt meg på minne. Tenk, bare to ganger.

Feminismen har lært oss å se makt. Ikke bare den synlige makten i politikk, på arbeidsplassen eller i pengestrømmer, men den usynlige som former livene våre. Den ligger i språket, i kulturens forventninger, i økonomiens strukturer og i kroppens grenser. Den viser seg i hvem som blir lyttet til, og hvem som blir tiet i hjel. Skal frihet og rettferdighet gjelde for alle, må vi se hvordan ulikheter henger sammen – mellom kjønn, klasse, etnisitet, seksualitet og funksjonsevne.

Feminisme handler ikke om små justeringer eller høflige kompromisser. Det handler om å ta et oppgjør med forskjeller i livsmuligheter. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, og møter barrierer som ikke alltid er synlige – glassvegger og forventninger som holder dem tilbake. Samtidig bærer kvinner fortsatt hovedansvaret for det ubetalte omsorgsarbeidet. Uten en ny fordeling av ansvar, tid og ressurser vil likestillingen alltid halte.

 Den mørkeste siden av disse strukturene viser seg i volden. Menns vold mot kvinner er ikke enkelthendelser, men et mønster som gjentas. Vold i hjemmet, overgrep, menneskehandel og drap på kvinner er ikke tilfeldigheter, men uttrykk for en kultur der kvinners liv og kropper vurderes som mindre verdt. Selv i dag, i et land som liker å kalle seg likestilt, blir vold mot kvinner ofte forklart som «familietragedier». 

Hvem får sitte ved bordet når beslutningene tas? Kvinner er fortsatt underrepresentert i politikk, næringsliv og medier. For minoritetskvinner er barrierene enda høyere – fordi rasisme og sexisme virker sammen.

Det holder ikke med høytidelige taler om nulltoleranse. Vi trenger reell støtte til krisesentre, bedre rettssikkerhet, og en skole som lærer gutter at styrke ikke betyr dominans, og at følelser ikke betyr svakhet. Først da kan volden miste sitt språk.

Derfor må feminismen ikke bli et akademisk prosjekt for spesielt interesserte, men en tankegang som former hverdagen – på arbeidsplasser, i barnehager og i nabolag. Feminisme handler om frihet: til å eie sin egen kropp, til å leve uten vold, til å forsørge seg selv, til å være seg selv. Når noen sier at feminismen er gått for langt, fordi vi lever i verdens mest likestilte land, avslører de bare hvor lavt ambisjonsnivået ligger.

På nettet sirkulerer bilder av «tradwives» – kvinner som fremhever husmorrollen som ideal. De baker surdeigsbrød, poster videoer fra kjøkkenet og hyller et liv der mannen forsørger og kvinnen tjener. På overflaten kan det se uskyldig ut, men under ligger et budskap som ikke er like harmløst. Ideen springer ikke ut fra et ønske om å velge annerledes, men fra en ideologi som vil skru klokken tilbake, ofte fra høyreekstreme miljøer («Kinder, Küche, Kirche»), der kvinnens plass defineres gjennom lydighet og tjeneste.

Men det som ikke fortelles, er hva som skjer når livet endrer seg – skilsmisse, sykdom, alderdom – eller bare realiteten av å stå uten inntekt og erfaring i et samfunn der økonomisk selvstendighet er nøkkelen til frihet. På 50- og 60-tallet, da husmorrollen var idealet, levde mange kvinner i reell avhengighet. Ekteskapet var sikkerhetsnettet, og prisen for trygghet var friheten til å bestemme over eget liv.

Framtiden bygges ikke bare i holdninger og symboler, men i budsjetter, lovverk og velferdsordninger som gjør frihet mulig i praksis. Når fødeavdelinger legges ned, sykelønnsordninger svekkes og omsorg skyves over på familiene, rammes kvinner først. Rollen som «oppofrende kone og mor» blir igjen det usynlige sikkerhetsnettet samfunnet lener seg på.

Slik blir tradwife-estetikken et symptom på en større politisk bevegelse: privatisering av omsorgen, der kvinnens tid og kropper igjen brukes som reservekapital. Velferdsstaten ble kjempet fram og må forsvares på nytt. Kampen for fødeavdelinger, heltid, sykelønn og verdig eldreomsorg er likestillingskamp. Når vi forsvarer velferdsstaten, forsvarer vi kvinnens frihet. Uten den vender historien tilbake – med rene forklær, men skitne hender bak fasaden.