Det er nå det gjelder
Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 5. september 2025
Åtte år med Erna Solberg som regjeringsjef satte dype spor. Regjeringen åpnet statskassen for private selskaper og konsulenter, solgte ut naturressurser og svekket det statlige eierskapet i selskaper som NSB og Telenor. Arbeidsmiljøloven ble endret slik at det ble vanskeligere å få fast ansettelse. Flere havnet i fattigdom, og utenforskapet vokste. Siden kvinner er overrepresentert blant de fattigste, rammet dette særlig hardt kvinnepolitisk. Forskjellene i levekår og helse økte. Samtidig fikk de rikeste skattekutt, mens det offentlige ble utsatt for kutt som tappet kommunene for ressurser. Fedrekvoten ble redusert fra 14 til ti uker, samtidig som regjeringen mente at kvinner burde føde flere barn. Angrepet på abortloven viste hvor lett vunne rettigheter kan undergraves.
Valgkampen i 2025 har vært en av de mest innholdsløse I moderne tid. I «ver dens rikeste land» har pressen viet plass til formueskatt, til hvorvidt milliardærer vil flytte til Sveits og til hvilke velgere som spiser mest kjøttkaker.
Mediene har brukt mer tid på å speku lere i Sylvi Listhaugs statsministerambisjoner enn på konsekvensene av høyre sidens politikk. Mange husker likevel ostehøvelkuttene i offentlig sektor og Frps eksperimenter med justisfeltet. Sverige blir ofte brukt som skremsel for ungdomskriminalitet, men Frp nevner sjelden at Sverige også har privatisert skolen og helsetjenestene og innført rekordlave pensjoner. Høyres forslag om skattefritak for «arbeidende kapital» illustrerer hvordan de rike fremstilles som en sårbar gruppe vi må beskytte. Samtidig presses vi av dyrtid, opprustning og økende ulikhet.
Midt i valgkampen kom en rapport som svart på hvitt det viser at politiet nedprioriterer vold mot kvinner, særlig i Sør-Vest politidistrikt. Og nå står det samme distriktet foran et kraftig kutt av politiadvokater – en ressurs som allerede er kraftig underbemannet. Resultatet er svært forutsigelig: Flere henleggelser av volds- og voldtektssaker. Men kvinners livsvilkår er nesten fraværende i den politiske debatten. Lønnsgapet mellom kvinner og menn står nærmest stille. Kvinner bemanner barnehager, sykehus og skoler, men arbeidet verdsettes ikke.
Familiepolitikken viser samme mønster. Forslag om flytteforbud for alenemødre handler ikke om barns beste, men om kontroll av kvinners liv. Staten reduserer morskap til en geografisk binding og farskap til juridisk eierskap. At slike ideer får plass I 2025 viser hvor skjøre de feministiske seirene er.
Valget i 2025 kan bli et veiskille. Høyresidens økonomiske politikk rammer særlig kvinner, fordi det er de som tetter hullene i omsorgstjenestene og tar det ubetalte arbeidet. Arbeiderpartiet lover fordeling, men unngår oppgjør med et lønnssystem som systematisk underbetaler kvinnedominerte yrker. Høyre lover effektivisering, som i praksis betyr mer press og færre kolleger for kvinnene som bærer velferden.
Kvinnebevegelsen har alltid vært en motor for reell endring. Selvbestemt abort, fødselspermisjoner, krisesentre, barnehager, kvotering, forbud mot kjøp av seksuelle tjenester og nå samtykkeloven ble presset fram av organisert kamp. Det samme presset må fortsette.
Valget handler derfor ikke bare om hvem som flytter inn i statsministerboligen. Det handler om å sikre at kvinner ikke reduseres til en parentes bakerst i partiprogrammene. Kravene er klare: likelønn, reell satsing på kvinnehelse, ressurser til å bekjempe vold, og frihet til å leve og velge uten at staten eller økonomien setter unødige grenser.
Samtidig står verden i brann. Krigen i Ukraina, folkemord i Midtøsten, fascistiske bevegelser og voksende kvinneforakt preger vår tid. I Tyskland snakker statslederen om at velferdsstaten ikke lenger kan opprettholdes. I resten av landet diskuterer de remigrasjon, det vil si å utvise mennesker med statsborgerskap, men med en annen etnisk opprinnelse enn tysk. I Norge diskuteres knapt konsekvensene av Eus makt over vår grønne energi eller om Nato er bærekraftig i dagens situasjon med USAs statsgjeld, og Trump i det hvite hus. Våpenproduksjon og våpenkontrakter holder den amerikanske økonomien flytende.
Det er dette valget gjelder: Skal vi la ulikhet, kvinneundertrykking og militarisering få fortsette, eller skal vi kreve en politikk som setter menneskeliv og rettferdighet først?
