Seirene blir visket ut

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 1.august 2025

Kvinnekroppen har igjen blitt en arena for maktdemonstrasjon og kontroll. Det finnes ingen vei utenom handling, og det må skje nå.

Elendigheten har ingen ende. Ikke før har vi nådd en ny bunn, viser det seg å være enda lengre ned. Krig og opprustning. Massakrer og folkemord. Sult og terror brukt som strategi. Stormaktene bøller med mindre nasjoner – og med sine egne fattige og minoriteter. Norge er ikke et unntak. Vi har sendt fregatt til Stillehavet for å støtte NATOs interesser, våpenindustrien går for fullt – Oljefondet og Equinor investerer i selskaper som tjener på okkupasjon, undertrykkelse og krigsforbrytelser. I Gaza dør barn av sult, mens verdenssamfunnet toer sine hender.

Ja, Norge har anerkjent Palestina – og vi har stilt oss bak protester mot Israels angrep på sivile. Det er noe. Samtidig er det for seint, – og for lite. For mens diplomatiske erklæringer leveres, dør mennesker i hopetall, og den norske stat investerer i okkupasjonen. Krig oppfattes ikke lenger som et politisk valg – men som en naturkraft vi må tilpasse oss.

Normaliseringen av vold og overgrep skjer parallelt med at også kampen for kvinners rettigheter møter motbør. For vi vet: kvinner og barn rammes hardest i krig. De fordrives, sultes og voldtas. Og likevel drukner kvinneperspektivet i kommentarfeltene, i mediene, i maktens rom. Vi har sett det før: Når krigen rykker nærmere, er det menn som tar ordet – mens kvinner og barns erfaringer ties i hjel, bokstavelig talt.

I mange tiår har mange arbeidet for å utvide kvinners handlingsrom – i politikken, arbeidslivet og rettssystemet. I land som Norge har vi i tillegg til å synliggjøre forskjellene på Nord og Sør i verden, kartlagt lønnsforskjeller i egne land, synliggjort vold, kjempet frem viktige rettigheter: samtykkelov, forbud mot sexkjøp, bedre vern mot overgrep. Men samtidig har kvinnehatet fått blomstre på digitale plattformer. Pornoindustrien forherliger vold og underkastelse. Incel-bevegelser og ytre høyre sprer ideen om at likestilling er et angrep på menn. Propagandaen er brutal, grenseløs – og lovlig.

Og vi kjenner det på kroppen. Stadig flere unge kvinner rapporterer at de presses til grov og grenseløs sex de ikke ønsker. Det skjer ikke i et vakuum. Det skjer i en kultur som igjen gjør kvinnekroppen til en arena for maktdemonstrasjon og kontroll. Vi står midt i et ideologisk tilbakeslag, der kvinnefrigjøring fremstilles som ekstremisme – og maskulinitet som offer.

Det føles som seirene vi har kjempet frem i generasjoner, holder på å bli visket ut.

Men historien viser at motstand nytter. Kvinner har kjempet før – og vunnet frem. På 1880-tallet organiserte de seg her i landet og i andre land bredt og målrettet, på tvers av klasse, med kamp for stemmerett, faglige rettigheter, sosial reform og abortlovgivning. På tross av krig, undertrykkelse og fattigdom lot de seg ikke kue. De tok ordet, tok plass, tok ansvar. Og de vant frem.

Denne kraften trenger vi igjen. I dag står altfor mange alene – uten støtte, uten organisering, uten språk for situasjonen de står i. Samtidig vokser ulikhetene. Klimakrisen eskalerer. Krigene rykker nærmere. Og mens folkemord pågår, våger ikke engang europeiske land å ta et oppgjør med USA. Norge fortsetter å investere i Israels okkupasjon gjennom sitt eget oljefond. Det er en moralsk kollaps.

Dette er ikke tiden for å vente på bedre tider. Det er ikke tiden for å bli mykere. Vi står i et politisk jordskjelv. Og det finnes ingen vei utenom handling. Kvinnebevegelsen kan ikke bære hele verdens smerte – men den må bære sin del. Den må gjøre det med ny kraft og gamle røtter. Med styrken fra de som gikk før oss – og solidaritet med de som lider i dag.

Det finnes ingen seier uten organisering. Ingen fremtid uten allianser. Ingen frihet uten at kvinners rettigheter og trygghet igjen løftes som et felles, demokratisk anliggende. Det handler om rettssikkerhet, verdighet og frihet fra vold. Mot den sterkestes rett, for et rettferdig samfunn.

Og derfor må vi fortsette å kjempe – på alle fronter. For barna som sulter i Gaza. For kvinnene som voldtas i krig. For de unge som utsettes for digital vold. For retten til fred, frihet og likeverd. Vi må stå opp mot overgrep – både her hjemme og globalt.

Vi skal i alle fall ikke bli mykere i disse harde tider.