Ikke i vårt navn

Kronikk av Asta B Håland i Klassekampen 27.juni 2025

Zan – Zendegi – Azadi, sa Benjamin Netanyahu på farsi, da han talte direkte til den iranske befolkningen dagen etter Israels angrep på Iran. Vi – som faktisk bryr oss om kvinnenes situasjon i Midtøsten – har ropt det på kurdisk, norsk, engelsk og farsi i snart tre år. «Kvinne, liv, frihet» er et slagord som rommer essensen av kvinnekamp i mange land, med opprinnelse i Kurdistan. Det ble kjent over hele verden etter at Mahsa Jina Amini døde etter mishandling av moralpolitiet i Iran. Nå forsøker Israel å profitere på denne kampen, som de aldri har støttet, for å rettferdiggjøre egne bombetokter. Poenget ble understreket mandag 22.6.2025 da Israel bombet Evin-fengselet. Politiske fanger i Iran, inkludert kvinneaktivister, er plassert der.

Det er vanskelig å konsentrere seg. Den ene dagen leser jeg om barn med seinskader fra sult, neste dag at USA sier vi – altså USA og Israel – har full kontroll i luftrommet. Det rasles med trusler, det bombes og bombes. Dobbeltmoralen fra vestlige land er kvalmende, volden grenseløs. Israel angriper Libanon, Syria, Jemen, byer og flyktningeleirer på Vestbredden – og nå Iran. I ly av krigen mot Iran blir titalls drept hver dag i matkø i Gaza.

Nesten hele den arabiske verden og flere internasjonale aktører har gått hardt ut mot Israels militære aksjoner – særlig i Iran, men også i Gaza, Libanon og på Vestbredden. De krever stans i krigshandlingene, våpenhvile og tilbakeholdenhet. Angrepene ses som brudd på suverenitet og internasjonal lov – farlige eskaleringer som kan dra hele regionen inn i krig. Den hellige alliansen mellom USA og Israel tillater seg alt.

Ingen vestlige regjeringer bekymrer seg høylytt for kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, Kuwait og De forente arabiske emirater, så lenge regimene tjener interessene til den rike verden. Vi husker hvem som hjalp da Egypts militære stanset demokratiske valg og den arabiske våren. «Israel har rett til å forsvare seg», lyder mantraet – og dermed kan de bryte internasjonal lov. At Iran og palestinere også har rett til å forsvare seg, nevnes sjelden.

Kvinners manglende rettigheter brukes som rettferdiggjøring for intervensjon, med resultat i destabilisert samfunn og flere skadde kvinner. Vestlige makter har brukt kvinner som påskudd for krig før: Afghanistan. Irak. Libya. Nå Iran. Kvinner og barn rammes alltid hardest – av sanksjoner, bomber, fengsler og ødelagte samfunn. Alt i den hellige oljes navn.

I Evin-fengselet har fire kvinnelige politiske fanger sendt ut pressemelding om vold og isolasjon. De nekter samarbeid med forhørsledere, og straffes med isolat i uker og måneder uten medisinsk hjelp. Sakineh Parvaneh er blitt banket for å protestere mot behandlingen av medfanger. De fire kaller det en «strukturert utslettelsespolitikk» – særlig rettet mot kvinner.

Men de tar kraftig avstand fra Israels krigføring og iranere som samarbeider med israelske interesser: «Vi tar avstand fra ethvert samarbeid med en apartheidstat som bomber kvinner og barn i nabolandet vårt.» De understreker at kampen for frihet ikke kan kobles til kolonimakter. «Vi kjemper mot diktatur og for frihet – ikke for imperialistisk krig.»

Palestinske kvinner i israelske fengsler rapporterer nemlig om det samme: trusler, mishandling, seksuelle overgrep og ydmykelse. Kvinners kropper brukes som krigsarena – som straff, som pressmiddel. Seksuell vold er del av det militære arsenalet. I Palestina er det en del av okkupasjonens daglige praksis.

Historiene fra fengslene i Teheran og Ramallah er ulike, men speiler samme virkelighet: maktstrukturer som straffer kvinners motstand dobbelt – for det de sier, og for hvem de er. Regimer som frykter kvinnelige opprørere, bruker tortur for å knuse vilje og kropp.

Mens Israel undertrykker palestinske kvinner, roper de om «frihet» for de iranske – til vestlig applaus. Feminisme er ikke retorikk for statsledere på PR-offensiv. Det er handling. Det er solidaritet. Det er å stå sammen med kvinner som fengsles, mishandles og drepes – i Iran, Palestina, Afghanistan, Saudi-Arabia.

Det er å nekte å la seg bruke i andres kriger, og heller stå sammen i vår egen kamp. Vi er ikke blinde for regimers brutalitet – men vi kjenner forskjellen på støtte og utnyttelse. Når makter som selv undertrykker kvinner og minoriteter bruker feministiske slagord for å legitimere vold, avslører de seg selv.

Det er ikke bare mot bombene vi protesterer. Det er mot systemene som gjør vold til løsning og undertrykking til norm. Kampen for fred og frihet er fortsatt feministisk. Den må føres fra gatene, fra organisasjonene, og fra hvert eneste rom hvor makt skal utfordres.