Bare ja er ja

Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 23. Mai 2025

Norge mangler fortsatt en samtykkelov – en lov som slår fast at sex uten samtykke er voldtekt. Sverige, Danmark og Finland har allerede innført tydelige samtykkebaserte lover. Her hjemme forblir tallene på fellende voldtektsdommer katastrofalt lave. Få saker tas opp i retten, og av dem som gjør det, ender mange i frifinnelser. Hemsedal-saken, der tre menn ble frikjent etter å ha hatt sex med en bevisstløs 18-åring, utløste for noen år siden, demonstrasjoner i hele landet. Likevel er det først nå, nesten fire år etter at det ble lovet i Hurdalsplattformen, at regjeringen foreslår å vedta en samtykkelov.

Forslaget behandles nå av Justiskomiteen, som skal gi sin innstilling innen 27. mai. Debatten i Stortinget skjer 5. juni. Det er på høy tid. Vi trenger kraftige tiltak for å bekjempe vold, mishandling og seksuelle overgrep. Og vi trenger det raskt.

Vi har tidligere sett en urovekkende treghet i lignende saker. Hva kan de komme av at det er så vanskelig å beskytte kvinner, tro på kvinner? Det tok mange år å innføre omvendt voldsalarm for mishandlede. Enda flere år gikk før politiet kunne ta i bruk slike tiltak uten å gå via domstolene. Og selv da tok det mange år før de faktisk ble brukt. Vi nekter å la det gå like mange år før samtykkeloven får praktisk betydning.

Derfor må de lovgiverne kanskje adressere elefanten i rommet, nemlig mannen i en spesifikk kultur, den patriarkalske. Som en av handlingsplanen mot voldtekt siterte fra voldtektsutvalget;” samfunnet må ta i bruk et mangfold av virkemidler innenfor alle samfunnssektorer i arbeidet for å gjøre overgripere ansvarlige, og for å forebygge og bekjempe voldtekt”.

Rett etter at regjeringen la fram forslaget om samtykkelov, publiserte Redd Barna en rapport som peker på et annet alvorlig problem: Ungdom er ute av stand til å håndtere begrepet samtykke. Mange gutter tør ikke spørre, og mange jenter klarer ikke å si nei, konkluderer Redd barna og etterlyser bedre seksualundervisning fordi loven alene ikke er nok. Og jeg er enig.

Det haster å styrke seksualundervisning i skolen, det er behov for å lære ungdommen at sex skal være godt også for jenter. Gutter må lære å ta ansvar. Samtykke og gjensidighet bør være et naturlig innhold i seksualundervisningen. Men mer kunnskap om vanlig sex er ikke nok for å beskytte unge mot pornopåvirkning.

Det vi ikke lærer dem, lærer de fra porno – der samtykke ikke er tema. Overskrifter i media den siste måneden har blant annet vært at 7 av 10 unge jenter har opplevd å bli ufrivillig kvalt under sex. Analt samleie er blitt normalisert. Porno er ikke bare vanlig, det er blitt en nødvendighet. Seksualiteten formes i fravær av voksne, kunnskap og grenser.

En fersk rettssak omtalt av NRK viser hvor galt det kan gå. En ung kvinne ble gjentatte ganger kvalt under samleie. Hun opplevde dødsangst og anmeldte partneren. Han ble frifunnet. Hvorfor? Fordi hun i utgangspunktet hadde samtykket til sex, og fordi han forklarte at dette var «slik han pleide å ha sex». Den nåværende loven klarer ikke å beskytte ofre i slike situasjoner. Jeg håper lovgiverne på Stortinget tar innover seg denne kunnskapen.

Et sentralt begrep i den nye proposisjonen er at man må være «ute av stand» til å motsette seg sex for at det skal regnes som voldtekt. Uttrykket brukes hele 55 ganger. Det er et gammelt krav fra kvinnebevegelsen å anerkjenne at mange ofre ikke klarer å si nei. Voldtektsmottak i Sverige viser til egne undersøkelser som viser at over 70 prosent av ofrene frøs til under overgrep. Likevel bygger det norske lovforslaget på premisset – at «nei er nei», i stedet for «ja er ja». Den svenske modellen krever et tydelig, frivillig og aktivt samtykke. Det gjør ikke den norske. Proposisjonen hevder at forskjellen ikke spiller så stor rolle. Men er det sant?

For å forstå hvorfor det er så vanskelig å få til endring, må vi også snakke om undertrykking. Den kan være sosial, strukturell og personlig. Den kan handle om kjønn, klasse, alder, etnisitet eller seksuell legning. Den kan være synlig – eller dypt internalisert. Den kan sette seg i kroppen, som stillhet, frykt eller skyld. Undertrykking gjør at noen ikke blir hørt – og andre ikke føler at de trenger å lytte. Derfor er samtykkeloven mer enn bare juss. Den er en erkjennelse av makt, og av ubalansen av makt som gjør at noen fortsatt må bevise at det de ble utsatt for, faktisk var overgrep.

Fram til nå har samfunnet vært ute av stand til å beskytte mange av de som trenger det. Nå må vi gjøre noe med det. Vi trenger en lov som legger ansvaret der det hører hjemme – hos den som ønsker å ha sex. Den som vil ha samtykke, må spørre. Den som ikke spør, skal ikke anta. Det er på tide å snu ansvaret.

Mange vegrer seg for å snakke om seksualitet og grenser. Men det finnes ingen vei utenom. Seksualundervisning må ikke bare handle om anatomi, men om respekt, samtykke og trygghet. Gamle metoder og taushet må erstattes med åpenhet, rett og slett folkeopplysning.